I Japan er figurer og dukker svært populære, og i motsetning til hva man kanskje skulle tro, har de ingenting med dagens trender innen moderne japansk anime og manga å gjøre.
Faktisk har tradisjonelle japanske dukker hatt en viktig plass i japansk kultur siden tidenes morgen, og de kan betraktes som ekte kunstverk. De er resultatet av mange århundrer med innovasjon, kreativitet og foredling. En tradisjonell japansk kunstform som aldri har sluttet å utvikle seg.
Vi har skrevet en liten guide om historien, stilen og særpregene til de japanske dukkene du kan finne i landet der solen står opp.
Kokeshi-dukken
Kokeshi-dukker er dukker i tre som består av en sylindrisk kropp og et rundt hode. De første Kokeshi-skapelsene går 150 år tilbake i tid og har sitt opphav i Tohoku-regionen, nord i den japanske øygruppen. Disse dukkene ble den gang skåret ut av treskjærere, malt med blomstermønster og deretter lakkert.
På den tiden ble Kokeshi-dukker brukt som leketøy for barn og som suvenirer for japanske turister. Denne trefiguren har en historie og en betydning som er svært paradoksal. Ordet kokeshi betyr “å la barnet forsvinne”, og vi skal forstå hvorfor. I mørke tider da fattigdom rammet en landsby, så mødre seg nødt til å ta livet av sine egne barn for at de ikke skulle sulte i hjel. For hvert barn som ble drept, ble en Kokeshi-dukke skåret ut til minne om dem. Slik kunne ingen glemme offeret disse barna gjorde for at landsbyen skulle overleve.
På den annen side symboliserer Kokeshi-dukken ønsket og lengselen etter å få et friskt barn. I japansk tradisjon gis disse vakre tredukkene til en person som et tegn på vennskap eller kjærlighet.
Daruma-dukken
Daruma er en lykkebringende figur som er svært populær i Japan og høyt verdsatt av turister som elsker å kjøpe dem som suvenirer. Denne merkelige, avrundede dukken, uten armer eller ben, er en fremstilling av grunnleggeren av zen-buddhismen, den legendariske Bodhidharma. Legenden forteller at denne mannen mediterte i 9 år i strekk; han skal ha skåret av seg øyelokkene for ikke å sovne, og lemmene hans ble atrofierte av å sitte helt i ro.
En Daruma-dukke er en lykkebringer som kan oppfylle ett enkelt ønske. Når du kjøper en Daruma, er øynene tomme. Når du skal fremsette ønsket ditt, må du male det første øyet og plassere figuren et synlig sted slik at du ser den hver dag. Når ønsket ditt er oppfylt, kan du male det andre øyet og formulere et nytt ønske med en annen Daruma.
Hina-dukken
De dekorative Hina-dukkene stammer fra Heian-perioden (794–1185) og er nært knyttet til jentedagen, eller Hina Matsuri, som finner sted hvert år den 3. mars. Denne feiringen stammer fra en eldgammel skikk fra Heian-tiden, der adelen ga det keiserlige paret figurer som representerte hoffet og beskyttet mot onde ånder.
I dag feires 3. mars som en merkedag for hver lille jente i landet. Ved denne anledningen gir familien henne en ny Hina-dukke som legges til familiesamlingen. Dukkene kan forestille det keiserlige paret, hoffdamer, musikere, ministre og samuraier. Avhengig av familiens økonomi kan denne samlingen telle opptil 15 dukker, som plasseres på en plattform (hina dan) dekket av et rødt teppe (dankake) i en presis hierarkisk rekkefølge. Denne rekkefølgen kan variere avhengig av regionen i Japan, men keiseren og hans kone vil alltid bli plassert øverst.
Musha-dukken
Musha-dukker forestiller krigere, både menn og kvinner, som kan være avbildninger av keiseren, keiserinnen, statsministre og samuraier, eller figurer fra eventyr. Utformingen av disse krigerdukkene er grundig og av høy kvalitet, med en imponerende sans for detaljer, ettersom disse figurene representerer menn og kvinner i full rustning, med hjelmer, våpen og noen ganger til og med hester. Enkelte versjoner av Musha-dukken kan ha barnlige trekk som står i sterk kontrast til krigerbildet.
Musha-dukken er sterkt knyttet til guttendagen, som feires 5. mai og bærer navnet Tango No Sekku. I dagene før 5. mai blir disse dukkene, som forestiller militære og mytiske helter, stilt ut på en liten plattform i tre nivåer dekket av et grønt stoff.
Gosho-dukken
Gosho-dukker forestiller lubne babyer med et stort, rundt hode, små lemmer og svært hvit hud. Disse dukkene kan være helt nakne eller kledd i vakre, komplekse klær med tilbehør og en frisyre som er typisk for Edo-perioden (1603–1868).
Gosho-dukken, bokstavelig talt “palassdukke“, ble laget for det keiserlige hoffet for å bli gitt i keiserens navn til hver utsending som kom på høflighetsbesøk til det keiserlige palasset. Disse lubne dukkene ble ansett som gaver som brakte lykke, beskyttelse og fruktbarhet. I motsetning til hva man kanskje skulle tro, er ikke Gosho-dukken laget av porselen, men av en blanding av rispasta og knuste østersskjell.
Kimekomi-dukken
Kimekomi refererer først og fremst til en produksjonsteknikk for japanske dukker. Dukkene er skåret ut i tre og dekorert med stoffbiter. Teknikken går ut på å lage snitt i treet for å presse inn kantene på stoffet, som limes direkte på trekroppen. Hodet og hendene er dekket med gofun, en hvit pasta laget ved å blande fint pulver av østersskjell med lim. Håret kan være skåret ut i treet eller lagt til som en parykk.
Kimekomi-dukker ble skapt i Kyoto på 1700-tallet, og legenden sier at det var en tjener ved Kamigamo-tempelet som laget denne dukken av stoffrester og piletre funnet ved bredden av Kamo-elven. Opprinnelig bar dukkene navnet Kamigamo, med referanse til dette tempelet. Det var først senere at de ble betegnet med samme begrep som beskrev produksjonsteknikken, Kimekomi. Denne tredukken er svært populær i Japan, og det finnes til og med Kimekomi-dukkebyggesett for hobbybruk.
Karakuri-dukken
Karakuri-dukker er automatdukker som var svært populære i Edo-perioden. De er det forbløffende resultatet av stor kunstnerisk mestring, teknisk virtuositet og et snev av japansk fantasi. Under vakre silkeklær skjuler denne mekaniske dukken et helt system av fjærer og tannhjul som gjør det mulig å gi den liv.
Disse dukkene bærer også navnet zashiki karakuri, bokstavelig talt “automatdukke for rommet”. De var designet for å underholde og more gjester under banketter ved det keiserlige hoffet, hos kjøpmenn eller rett og slett i den private stuen til velstående japanere.
Den mest populære Karakuri-dukken er utvilsomt te-serveringsautomaten. Denne dukken holder et brett foran seg hvor man kan sette ned tekoppen sin. Når koppen er plassert, starter automaten og beveger seg mot gjesten med små hodebevegelser. Når man fjerner koppen fra brettet, stopper automaten, og hvis man setter koppen tilbake, snur den og tar den med tilbake til verten.
Bunraku-marionetten
Det japanske marionett-teateret begynte i Azuchi Momoyama-perioden (1573–1603). Bunraku-marionetter er nøye utskåret i tre og malt for hånd. Når det gjelder hodet og hendene, er disse laget av spesialister, mesterskjærere av hoder, på grunn av deres store kompleksitet. Utformingen av hodet må nemlig gjøre det mulig for ansiktet å skifte uttrykk i løpet av fortellingen, slik at det kan gå fra det engleaktige ansiktet til en ung jente til det skremmende ansiktet til en demon.
Hovedmarionettene er svært høye (fra 1,20 m til 1,50 m) og svært tunge; det kreves tre personer for å betjene dem. En første marionettspiller kontrollerer hodet og høyre arm, den andre marionettspilleren manipulerer venstre hånd, og den tredje beveger føttene og bena til marionetten. Denne organiseringen krever utmerket koordinasjon for å gi dukken en naturlig bevegelse. Marionetter som representerer bipersoner kan være enklere og betjenes av én person.
