Tatovering i Japan forbindes ofte med Yakuzaen og er ikke like akseptert som i Vesten. Mens europeere og amerikanere stolt viser frem tatoveringene sine 💪, foretrekker japanerne å skjule dem. Likevel er denne eldgamle japanske kunsten dypt forankret i historien til landet med den soloppgang.
Tatoveringen oppsto i forhistorisk tid og var knyttet til ritualer i de første japanske sivilisasjonene. Den fungerte da som et symbol på sosial tilhørighet, åndelig beskyttelse eller som pynt. Senere ble den brukt til å identifisere kriminelle, før den ble Yakuzaens varemerke 💣. Selv om denne kunsten er et sensitivt tema på øygruppen, er japanske tatovører verdenskjente for sitt talent. Fra de første folkegruppene til moderne tid, via Edo-perioden, kan du oppdage hvordan tatoveringen har satt et uutslettelig preg på Japans historie.
Opprinnelsen til tatovering i Japan
Tatoveringspraksisen går helt tilbake til forhistorisk tid, noe leirfigurer dekorert med stammesymboler funnet i graver fra Jomon-perioden kan vitne om.
Ainu-folket, en urfolksstamme av jegere, fiskere og sankere, tatoverte seg som en form for åndelig beskyttelse, men også for å vise sosial status eller for å pynte seg. I tråd med tradisjonelle ritualer fikk kvinner tatovert symboler på armene og rundt leppene fra puberteten og frem til ekteskapet.
Ainu-stamme og tradisjonelle tatoveringer.
Mennene ble på sin side tatovert i ansiktet og på kroppen for å vise tilhørighet til en klan eller et yrke.
På enkelte øyer sør i Japan markerte kvinner at de var gifte ved å tatovere hendene, noe som hadde både en religiøs og sosial betydning.
En utskjelt eldgammel kunst
Beretninger om Ainu-folket fra kinesiske kronikører rapporterer om en negativ oppfatning av tatoveringer. Disse overgangsritualene ble misforstått og ansett som en barbarisk praksis. Som et resultat av dette skadet buddhismens inntog og kinesisk innflytelse i Japan bildet av denne tradisjonelle kunsten, som ble tabubelagt 🤐. Fanger ble derfor merket med symboler på armen eller pannen som en straff frem til 1870. Samtidig vendte japanerne seg bort fra tatoveringer for å fokusere på mote innen klær og parfyme.
Tatoveringens fremgang i Edo-perioden
I Edo-perioden opplevde tatoveringen en sterk utvikling, og en viss kodifisering oppsto. Man skilte mellom heders-tatoveringer, som hyllet helter, og fange-tatoveringer beregnet på banditter. Likevel fortsatte japanske tatoveringer å ha et dårlig rykte. Antallet kriminelle økte kraftig i storbyene, og disse skjulte sine uutslettelige fangemerker under nye, mer omfattende mønster. På samme måte tatoverte prostituerte og geishaer av lavere rang kroppen sin av estetiske grunner, noe som forsterket den negative konnotasjonen til denne japanske kunsten.
Tatoverte japanske krigere på 1870-tallet (kolorerte fotografier).
Paradoksalt nok oppsto en ny trend der tatoveringen var både dekorativ og symbolsk. Den illustrerte romanen Shui hu zhuan (“Ved vannkanten“), der heltene er fulltatoverte krigere, ble en stor suksess i Japan. Det er verdt å merke seg at gatekrigere, kjent for sine tatoveringer og sitt mot, også ble beundret i Edo-perioden. Kroppen dekket av elegante mønster ble et symbol på maskulinitet og mot som inspirerte japansk kunst og litteratur.
På den annen side bidro Ukyo-e-kunstnere og Kabuki-teateret sterkt til tatoveringens oppblomstring på øygruppen. Man kunne se graveringer av drager, tigre, koi-karper, slanger og andre skapninger fra japansk mytologi på mange trykk. Populariteten til Ukyo-e, kombinert med forbedrede graveringsteknikker, ga tradisjonell japansk tatovering et nytt løft.
Denne spredte seg spesielt til flere yrkesgrupper, særlig blant brannkonstabler, budbringere og i byggebransjen. Visste du forresten at enkelte japanske arbeidere pleide å jobbe uten klær? 😳
Dette gjaldt tobis, høydeklatrere som var høyt verdsatt av Japans innbyggere. Disse arbeiderne fikk ofte gravert imponerende drager for å pryde kroppen og beskytte seg mot fare. Fra tatoveringens popularitet til utviklingen av mønster oppsto et nytt yrke: tatovør eller horishi i Japan.
Tatovering i Japan, den forbudte frukt
Med Japans åpning mot verden besluttet Meiji-regjeringen, som var bekymret for bildet de ga til vestlige land, å forby tatoveringspraksisen i 1872. Tegningene ble da skjult under klær, og skikkene som ble praktisert blant Ainu-folket og i enkelte regioner ble forbudt. Tatovører opererte i det skjulte, nær havnene hvor de tok imot sjøfolk i hemmelighet ⚓, samtidig som de dekket seg bak et annet yrke. Likevel vakte japanske tatoveringer, kjent for sin raffinement, begeistring hos kongelige personligheter over hele verden, som prins Georg eller tsar Nikolaj II.
Under den amerikanske okkupasjonen som fulgte etter andre verdenskrig, ble praksisen legalisert igjen. Tatoveringens rykte forble imidlertid dystert, da den ble assosiert med de lavere klasser og Yakuzaen.
Tatoveringer hos Yakuzaen
Selv om tatoveringen opplevde en fornyet popularitet i etterkrigstiden og på 70- og 80-tallet, forble den en vanlig praksis i den japanske mafiaen. En tradisjon arvet fra deres fedre, bakutoene, som markerte armene sine med sirkler for å symbolisere hver forbrytelse som var begått. En måte å inngyte frykt på.
Tatoveringer hos Yakuzaen.
På 1800-tallet tok yakuzaen definitivt i bruk tatoveringen som et kjennetegn på organisert kriminalitet. De blekksatte mønstrene fungerte som innvielsesritualer for å bevise medlemmenes engasjement og tilhørighet til en klan. Yakuzaen så på denne kunstneriske praksisen som en måte å uttrykke sitt mot og sine verdier på, samtidig som de marginaliserte seg fra samfunnet.
Yakuza-tatoveringer, kalt Irezumi, dekket en stor del av kroppen eller til og med hele kroppen: ryggen, brystet, armene, baken og bena.
Betydningen av tatoveringer
Blant de mest populære mønstrene hos yakuzaen kan vi nevne:
- 🐲 dragen eller løven, symboler på beskyttelse mot fare
- 🐅 tigeren som uttrykker styrke og lang levetid
- 🐟 koi-karpen, symbol på hell og utholdenhet
- 🦅 føniksen som betegner ære og udødelighet
- 🐍 slangen som fremkaller kraft og helse
- 🗡 samuraien som representerer ære og lojalitet
- 🌸 kirsebærblomsten som fremkaller livets skjørhet og forgjengelighet
- 💀 hodeskallen, demoner, peoner, lotusblomster og andre illustrasjoner fra asiatiske legender.
I dag foretrekker yakuzaen i større grad diskrete mønster av stamme- eller amerikansk type fremfor japansk stil. Selv om tatovering er en del av kulturen deres, har denne praksisen en tendens til å avta fordi de i større grad søker å gå i ett med mengden.
Tatovøryrket og kunsten Irezumi
En tatovørlærling trenes opp av en mester som utøver yrket under et navn han legger til ordet hori (å gravere). Han håndterer verktøyene, forbereder blekket og øver på å tegne mentorens mønster i mange år før han selv kan tatovere kunder. Dessuten observerer og lærer han de ulike tradisjonelle teknikkene. Når han er klar til å utøve yrket, mottar han offisielt et tatovørnavn avledet fra mesterens navn.
Irezumi-tatovering utført med tebori.
Det er et vanskelig yrke å utøve i Japan fordi regelverket er uklart. Tatoveringskunsten er devaluert i sitt eget hjemland. I tillegg er japanske myndigheter stadig etter dem. De siste årene har pågripelser i tatoveringsstudioer økt, med henvisning til loven fra 2001 som slår fast at kun leger har rett til å injisere blekk under huden. Det er derfor mange japanske tatovører utøver kunsten sin i det skjulte eller flytter til utlandet.
Tradisjonell Irezumi-teknikk
Irezumi er stilen for tradisjonell japansk tatovering som består i å dekke en stor del av kroppen eller noen ganger hele kroppen. Tegningene stopper ved håndleddet og ankelen for å være lette å skjule med klær, slik yakuzaen gjorde.
Denne typen tatovering er svært tidkrevende og smertefull. Kunstneren bruker tebori, et verktøy bestående av en bambuspinne med nåler i enden. Disse er impregnert med Nara-svart, et blekk med blågrønne pigmenter. Tatovøren setter inn blekket ved å stikke under huden punkt for punkt, på en repeterende måte.
Det finnes flere former for Irezumi avhengig av det tatoverte området; man kan velge en helkroppstatovering eller mer lokaliserte former som en «skilpadderygg», en «delt byste» eller ganske enkelt en «ermetatovering» som strekker seg over underarmen. I dag, med risiko for kontaminering, har materialene blitt modernisert av hygieniske årsaker, men metodene forblir intakte.
Hvis du har lyst til å få en tradisjonell Irezumi, må du vite at det vil koste deg skjorta 💪. En helkroppstatovering kan koste opptil 30 000 euro 💰. Man må også ha mye tid, ettersom enkelte mønster tar over 5 år å fullføre. For de mer utålmodige kan du velge dermograf-teknikken, som er mye raskere, men mindre presis for graderinger.
Vanligvis tegner tatovøren først konturene med maskin før han fyller inn med tebori over mange sesjoner. Mønstrene er for øvrig de samme som i Edo-perioden. Det vil si skapninger fra asiatisk mytologi for det meste, omgitt av naturlige elementer som vann, ild, fauna og flora. Spill av lys og skygge er spesielt markante. Irezumi-praksisen er ekstremt kodifisert, enten det gjelder formater, farger eller teknikker som brukes. Tatovøren har også for vane å signere verket sitt.
Forholdet til tatovering i dagens Japan
Selv om det er en del av historien, har ikke Japan tatovering “under huden”. Likevel har det moderne synet en tendens til å utvikle seg. Generelt sett er små, diskrete tatoveringer akseptert og blir til og med ansett som ganske kule 👍 i øynene til unge japanere. Foretrukne mønster er stammeformer og vestlige tatoveringer.
På den annen side sitter stigmaet knyttet til store tatoveringer dypt. Irezumi-formen som dekker en stor del av kroppen, har en tendens til å skremme alle generasjoner, spesielt hvis de bæres av japanere. Tatoveringen er derfor fortsatt korrelert med den kriminelle underverdenen og yakuzaen. Merk at enkelte offentlige bad, treningssentre og onsen fortsatt ekskluderer tatoverte personer. Man må også vite at det å ha en tatovering er ille ansett i arbeidslivet. Heldigvis utvikler mentaliteten seg, og blekksatt kunst ser ut til å bli mer og mer akseptert i storbyene.
Eksempler på skilt som forbyr tatoverte personer adgang til enkelte offentlige steder.
Selv om tatoveringen ennå ikke er fullt ut anerkjent for sin sanne verdi i Japan, anses den som et ekte kunstverk i resten av verden. Mange vestlige tatoverer seg derfor på øygruppen. Når det gjelder japanerne, håper vi at de vil bli klar over denne skjulte skatten for å videreføre den tradisjonelle Irezumi-kunsten.
