Blant japansk kunst som virkelig imponerer, står tradisjonell japansk teater i en særstilling.
Japansk teater er en form for danse- og sangforestilling som stammer fra religiøse ritualer, lokale tradisjoner og folkelig underholdning. Denne scenekunsten, som er anerkjent som UNESCOs immaterielle kulturarv, består av flere sjangre: Kabuki (den folkelige formen), Nô (dramatisk teater), Kyogen (den komiske versjonen) og Bunraku (dukketeater).
La oss ta en nærmere titt på denne eksepsjonelle tradisjonelle underholdningen fra landet med den stigende sol.
🎭 Kabuki, populært japansk teater
Kabuki oppstod på begynnelsen av 1600-tallet og er det tradisjonelle folkelige teateret. Denne formen for episk fremføring har vært svært populær i Japan siden Edo-perioden og samler et bredt publikum.
Nishizaki Sakurako og Bando Kotji i Kabuki-stykket “Yoshino Mountain”
Opprinnelsen til Kabuki
Ideogrammene «ka» 歌, «bu» 舞 og «ki» 伎 betyr henholdsvis «sang», «dans» og «teknisk dyktighet». Selve essensen av Kabuki kommer fra den avantgardistiske ånden som preget denne kunstformen på den tiden. Før i tiden ble Kabuki-skuespillere ansett som eksentrikere, eller «gale» personer som kledde seg merkelig (kabuki-mono).
Det var i 1603 at den berømte danseren Okuni utførte den første Kabuki-forestillingen i Kyoto… en underholdningsform som raskt ble populær. Stykkene ble imidlertid ofte spilt av prostituerte, og Kabuki ble raskt assosiert med utsvevelser. Som følge av dette forbød Tokugawa-shogunatet kvinnelige artister på scenen i 1629. Siden den gang har yrket som Kabuki-skuespiller vært forbeholdt menn.
Kabuki var det foretrukne teateret for krigere, daimyoer og handelsborgerskapet i Edo-perioden, og utmerker seg med sine ekstravagante kostymer, sminke og skuespill, samt sin spektakulære iscenesettelse.
Her finner man dans, komedie, romantikk og tragedie, alt akkompagnert av en særegen lydatmosfære. Shamisen, et tradisjonelt japansk instrument med tre strenger, uttrykker skuespillernes følelser og forsterker deres kunstneriske prestasjoner. Scenen er også utstyrt med mange innretninger som muliggjør bemerkelsesverdige visuelle effekter (sentral roterende scene, maskineri og en gangbro som går gjennom publikum).
Kabuki i moderne tid
I dag beholder denne teaterformen sine koder samtidig som den fornyer seg. Blant skuespillerne kan man nå finne ikoner fra popkulturen for å nå ut til den yngre generasjonen.
🙏 Nô, dramatisk japansk teater
Nô er den dramatiske formen for tradisjonelt teater, bestående av lyriske sanger, dans og mime. Nô har vært forbeholdt den japanske eliten siden shogunenes tid, og er en unik kunstform som er både poetisk og åndelig.
Forestilling av Nô-stykket “Aoi no Ue” eller “Lady Aoi”.
Opprinnelsen til Nô-teater
Nôgaku oppstod på 1300-tallet i Muromachi-perioden og er den eldste teaterformen, som ligger til grunn for både Nô (lyrisk drama) og Kyogen (komedie). Denne underholdningsformen oppstod før Shakespeares verker og er arvet fra Sangaku, en sjanger av folkelig sirkus som dateres tilbake til 700-tallet.
Nô har sine røtter i religiøse kulter og rituelle danser som tidligere ble utført for å blidgjøre kamiene og velsigne bøndenes innhøsting (Kagura). Senere tilførte Sangaku en mer spektakulær dimensjon ved å inkludere magiske numre, akrobatikk og et komisk aspekt. Gradvis overskygget jakten på estetikk det hellige preget, noe som førte til ekte kunstneriske prestasjoner. Videre betyr «Nô» «makt» og har fått betydningen «talent» for å hylle artistenes arbeid.
I Muromachi-perioden tok Nô i bruk nye koder for å regulere kostymer, masker, sanger og orkester. Selv om ånden fra Sangaku ble bevart, henvendte Nô seg nå til krigeraristokratiet.
Nô-skuespillere
Skuespillerne praktiserer Nô fra generasjon til generasjon. Det er alltid menn. Shite er hovedskuespilleren og forblir den røde tråden i handlingen. Kledd i en elegant kimono, utfører han den langsomme dansen kalt Kuse. Waki er den sekundære karakteren som hjelper publikum med å forstå konteksten i historien. I motsetning til shite, bærer han aldri maske.
Skuespillerne tolker ulike karakterer som menn, kvinner, eldre, sjeler eller til og med kamier, takket være mange Nô-masker, kalt Nômen. Hovedskuespilleren inkarnerer oftest et gjenferd. Det er verdt å merke seg at forventet levealder på den tiden var mye kortere enn i dag, og døden var svært tilstede i folks bevissthet.
Nômen-masker
Japanske masker dateres tilbake til forhistorisk tid (Jomon-perioden), har vært brukt i århundrer og er fortsatt svært populære under shinto-festivaler. Maskene i Nô-teateret er gjennomsyret av denne eldgamle kulturen. Nômen er laget for hånd og er skåret ut av et stykke tre før de males. De fremstiller karakterer gruppert i flere kategorier: menn, kvinner, eldre eller demoner. Slik kan skuespillerne inkarnere hvilken som helst hovedperson.
Eksempler på nômen-masker i tre.
Nô-teater i dag
Siden oppstarten har Nô forblitt intakt og representerer lokal tradisjonell kultur gjennom klassisk litteratur, japanske legender samt masker, kostymer og kimonoer. På grunn av sitt lyriske aspekt beskriver utlendinger det ofte som japansk opera.
🤣 Kyogen, komisk japansk teater
Kyogen-teateret er den komiske grenen av Nô. Denne satiriske kunsten kom fra Kina på 700-tallet under navnet Sarugaku, som bokstavelig talt betyr «ape-teater», og utviklet seg i Japan ved å integrere datidens kulturelle trosoppfatninger. Derfor spilte man jevnlig demoner og kamier. Språket som brukes i dialogene stammer fra Muromachi-perioden.
Det var først på 1300-tallet at Kyogen-teateret ble kodifisert og tok i bruk de kjennetegnene vi kjenner i dag: middelalderkostymer, typiske masker og stilisert gestikulasjon, under påvirkning av den berømte japanske dramatikeren Zeami.
Kyogen-teatergruppe, Shigeyama Sengoro.
Kyogen skiller seg fra andre teaterformer med sine korte og rytmiske stykker som henter inspirasjon fra menneskelige svakheter for å fremkalle latter hos publikum. Navnet, som består av ideogrammene «kyo» 狂 og «gen» 言, betyr «gale ord». I likhet med Shakespeare og Molière dreier temaene i stykkene seg rundt dagligdagse bekymringer eller menneskets plass i universet.
Farser i Nô-teateret
Lett og komisk, Kyogen er det perfekte komplementet til det seriøse og dramatiske Nô-teateret. Nô-scener blir ofte avbrutt av Kyogen i mellomspillet for å lette litt på spenningen. Scenen varer i omtrent 20 minutter og tjener til å slappe av publikum.
Stykkene som settes inn mellom to akter kalles hon-kyōgen, og de som avbryter to Nô-scener kalles ai-kyogen. De gir presiseringer om forestillingen og gir skuespillerne tid til å bytte kostyme.
👏 Bunraku, japansk dukketeater
Midt mellom Nô og Kabuki finner vi Bunraku, en form for tradisjonelt japansk teater i det dramatiske repertoaret som kombinerer dukker, sungne fortellinger og instrumentalt akkompagnement.
Bunraku-teaterforestilling ved National Bunraku Theatre i Osaka, Kyoto.
Opprinnelsen til Bunraku
Bunraku ble skapt i Edo-perioden på 1600-tallet ved å kombinere den musikalske fortellerstilen «jōruri» med dukketeater. Denne unike forestillingsformen utviklet seg på 1700-tallet ved å ta i bruk sitt karakteristiske dukketeaterspill, før den fikk navnet Ningyo Johruri Bunraku på 1800-tallet. Temaene er inspirert av dramaer fra middelalderen og samtidsforestillinger som fremkaller dualiteten mellom kjærlighet og sosial plikt.
Kunsten i Bunraku
Bunraku-dukkene er nøye laget av mesterhåndverkere. Hver dukke har sitt eget ansiktsuttrykk og er kledd i et tradisjonelt kostyme.
Dukkene styres av tre dukkeførere kledd i svart, som bare er synlige fra livet og opp. De blir levende gjennom artistenes perfekt koordinerte spill for å oppnå flytende bevegelser. Den første styrer ansiktet, kroppen og dukkens høyre arm. Vanligvis er det den mest erfarne artisten som har denne rollen. Den andre beveger dukkens venstre arm, mens den tredje styrer bena. Fortellingene synges av en forteller akkompagnert av en shamisen-spiller. Fortelleren modulerer også stemmen og intonasjonen i henhold til karakteren han inkarnerer.
🤩 Japansk teater i dag
I dag er japansk teater fortsatt en ikonisk figur i tradisjonell japansk kultur. Både poetisk og estetisk er skuespillernes sceneprestasjoner helt bemerkelsesverdige. Som du sikkert har forstått, er denne typiske teaterkunsten en uunngåelig forestilling hvis du besøker Japan!
