Japansk kunst, som er både subtil og spirituell, er virkelig fascinerende. I landet med den stigende sol forblir Kodo (duftens vei) et høydepunkt av eleganse, på linje med Ikebana (blomstenes vei) og Chado (teseremonien).
Kodo er en tradisjonell japansk kunstform som går ut på å sette pris på aromatiske treverk gjennom et svært kodifisert, eldgammelt rituale. Røkelsen ble først brukt i en religiøs sammenheng, før den etter hvert fanget interessen til aristokratiet.
Reglene for Kodo er ekstremt vanskelige og krever mange års erfaring for å mestres til fulle. Slik forblir duftkunsten, som forener litterær kultur med olfaktoriske opplevelser, sjelden og dyrebar.
Japansk røkelse, en eldgammel tradisjonell kunst
« Ko » 香 betyr « duft » eller « røkelse » og « do » 道 betyr « veien ». Slik kan « Kodo » 香道 oversettes til « Duftenes vei ». I Japan har røkelse vært brukt i over tusen år. Det velluktende treverket vakte først interessen til adelen og samuraiene, før det spredte seg til middelklassen.
📖 Historien om røkelse i Japan
Røkelse oppstod for over 6000 år siden i Midtøsten med de første store sivilisasjonene i Egypt og Mesopotamia, men den nådde ikke øygruppen før på 600-tallet. Velluktende treverk fantes ikke i Japan og kom hovedsakelig fra India. Røkelsen ble importert fra Kina samtidig med buddhismen, og ble brukt til religiøse seremonier før den ble verdsatt for sin berusende duft og sine egenskaper.
🌳 Legenden om japansk røkelse
Nihon Shoki (et gammelt skrift om Japans historie) forteller om bruk av brent velluktende treverk i år 595, under keiserinne Suiko. En legende forteller at en stamme av Agar-tre ble funnet på strendene ved Awaji, en øy nær Osaka-bukten. Da treet ble brent, var duften så utsøkt at øyboerne bestemte seg for å gi det som gave til det keiserlige hoffet. Et lite shinto-helligdom ble deretter bygget til ære for det velluktende treet.
🧘♂ Buddhismens rolle
Slutten av 500-tallet og begynnelsen av 600-tallet var preget av fremveksten av buddhismen i Japan under ledelse av prins Shotoku. Akkurat som teseremonien og Ikebana, spilte religionen en viktig rolle i den tradisjonelle Kodo-kunsten. Røkelsen fungerte som et offer til guddommene og hadde også en rensende funksjon i buddhistiske ritualer. Dyrebare tresorter ble importert fra Kina for å lage røkelsen, noe som ga opphav til et lokalt håndverk på øygruppen.
👃 Velluktende treverk ved hoffet
I Heian-perioden (794 til 1185) var røkelse svært populært ved hoffet, og man arrangerte luktekonkurranser for å gjette essensene. Aromatiske harpikser ble brukt til underholdning, men også for å parfymere klærne.
↗ Røkelsens fremgang i Muromachi-perioden
Senere, i Muromachi-perioden (1336 til 1573), var ikke røkelse lenger forbeholdt hoffet, men spredte seg til de øvre og midtre lag av det japanske samfunnet. Brenning av aromatiske tresorter ble et tegn på status og bruken ble vanlig. Dessuten hadde samuraiene for vane å impregnere hjelmene og rustningene sine med røkelse som et renselsesrituale, slik at de følte seg sterkere i kamp.
I samme periode ble de dyrebare velluktende tresortene klassifisert på forespørsel fra shogun Ashikaga Yoshimasa. Spillereglene ble etablert og ga opphav til Kodo-kunsten. Redskapene som ble brukt til seremonien (Kodogu) ble dekorert med gull og løftet til et høydepunkt av eleganse. Man skiller mellom to skoler som har videreført undervisningen i Kodo i århundrer: Oie-ryu, grunnlagt av Sanetaka Sanjonishi, en japansk aristokrat fra Muromachi-perioden, og skolen Shino-ryu, skapt av mester Shino Shoshin. Den første er mer fokusert på kunst og poesi, mens den andre er langt mer formell.
Awaji, duftenes øy
Produksjon av røkelse på øya Awaji. Kilde: awaji-encens.jp
Øya Awaji har utviklet håndverksmessig produksjon av røkelsespinner siden 1850 og står i dag for 70 % av den japanske produksjonen. De velluktende tresortene som produseres på øya er spesielt kjent for sin kvalitet, og man kan finne et stort utvalg av dufter der. Japansk røkelse er laget av trepulver (sandeltre, aloe…), planter, krydder og aromater.
Kho-shi (duftmestrene) viderefører en eldgammel kunnskap som strekker seg fra sammensetningen av massen til ferdigstillelse av pinnene og tørking av harpiksen. Det er verdt å merke seg at den sterke vinden på øya Awaji gir ideelle forhold for tørking av røkelsen.
Japansk røkelse i dag
I løpet av Edo-perioden og Meiji-æraen mistet røkelsen noe av sin popularitet. For omtrent hundre år siden klarte imidlertid stormester Kito Yujiro å gjenopplive suksessen. Etter en periode med isolasjon åpnet Japan seg mot verden. Inspirert av den vestlige parfymekulturen, klarte mesterparfymøren et genialt trekk ved å skape mainichi koh (daglig røkelse). I dag er japansk røkelse med blomster-, krydder- eller treaktige noter svært anerkjent over hele verden.
Duftens vei eller kunsten å lytte til dufter
I Kodo-kunsten lytter man til dufter. Du leste riktig… japanerne lukter ikke, men «lytter», fordi utøvelsen av Kodo krever at man bruker alle sansene for å fange opp duftenes finhet.
Hvordan duftseremonien foregår
Den kunstneriske utøvelsen av Kodo er svært høytidelig og krever stor konsentrasjon. Ritualet foregår på en tatami og i dyp stillhet. Røkelsesmesteren beveger seg sakte og setter seg ned. Deretter tar han forsiktig frem alt utstyret som trengs til seremonien. Alle bevegelsene utføres i en presis rekkefølge og med ekstrem nøyaktighet. Redskaper i lakk, trekull, spisepinner, aske-presser osv. håndteres med stor respekt og varsomhet.
Mesteren legger deretter en ørliten bit røkelsestre på en liten støtte av glimmer. Røkelsesbrenneren inneholder aske dekorert med mønstre og trekull som brensel (eller en glødende bit bambus). Slik blir røkelsen varmet opp og brenner ikke direkte, for ikke å endre aromaene.
Å lytte til røkelse har blitt praktisert i Japan i århundrer… Kilde: Sam Peet / Culture Trip
I en tilstand nær meditasjon sender deltakerne, som sitter i en firkant, røkelsesbrenneren fra hånd til hånd. De skal etter tur puste inn røyken fra treverket som presenteres av Kodo-mesteren. Ved å utføre en presis bevegelse «lytter» de til duftene som kommer fra det brennende treverket og prøver å memorere notene. Når alle test-røkelsene er presentert, sender mesteren rundt andre tresorter som deltakerne må identifisere.
🤔 Essensspillet: Klarer du å kjenne dem igjen?
Spillet med fem røkelsestyper kalles Genjiko, mens det med tre tresorter kalles Sanshuko. Det finnes seks typer treverk eller rikkoku som tilsvarer seks forskjellige land (Kyara, Rakoku, Manaka, Minaban, Sasora og Sumotara). På samme måte finnes det fem smaker eller gomi (bitter, søt, salt, krydret, syrlig). Det kreves mange års erfaring for å kunne gjenkjenne nyansene perfekt.
👁️ Filosofien bak Kodo
Kodo er ikke bare et spill som går ut på å gjette aromaer og utvikle luktesansen. Feiringen av dufter er en ekte spirituell opplevelse preget av poesi, som vekker sansene og får kropp og sjel til å slappe av.
👌 De 10 dydene ved duftenes vei
Ifølge troen gir utøvelse av Kodo fordeler som bedre konsentrasjon, en følelse av harmoni, sjelefred eller fullkommenhet. Her er de 10 dydene som tilskrives duftseremonien.
- Stimulerer sansene
- Renser kropp og sjel
- Fjerner mentale forurensninger
- Skjerper sinnet
- Bekjemper ensomhet
- Demper stress
- Er behagelig selv i store mengder
- Virker selv i små mengder
- Holder seg godt
- Brukes ofte
Kodo forblir en sjelden og privilegert tradisjonell kunst ettersom dyrebart treverk er svært kostbart. Det kreves også mye erfaring for å mestre denne kunsten. Dette hindrer likevel ikke japansk røkelse i å bli verdsatt over hele verden for sin bemerkelsesverdige finhet.
